Feliz Navidad y Próspero Año Nuevo

Det maatte skje. Naar man ferdes paa sin egen lille gringosti rundt omkring i verden, kan ransdaapen vaere like rundt hjoernet. Det er ikke foerst og fremst snakk om hvis og hvorfor, men heller naar skjer det foerste gang, hvor det skjer foerste gang og hvordan det skjer foerste gang? Og er man foerst kommet opp i en slik situasjon- dreier det seg kun om skademinimering og aa ta med seg erfaringen videre i livet. En erfaring som saa lenge man ikke er paafoert fysiske skader, i det lange loep kan virke nyttig. Kanskje kan man handle mer rasjonelt hvis det skulle skje igjen. Naar tida er eneste variabel er det like mye en naturlov i Oslo som i Rio de Janeiro. Copacabana mistet sin uskyld samme dag som vi entret disse kvartal...

Nattbussen fra Florianopolis kjoerte inn paa Rodoviariaen utenfor Rio-kjernen rundt klokka 10 paa formiddagen torsdag den 11. januar. 17 timer i buss kjennes paa kroppen. Vi kjoerte overpriset taxi det droeye kvarteret inn til byen og Copacabana Beach House i Copacabana-distriktet, som navnet ogsaa tilsier, kun et par lange steinkast fra den sagnomsuste stranda. Vi heiv sekkene paa senga og trasket ned til stranda for en foerste titt. Brasiliansk sommer paa sitt beste. Vi drakk kokosmelk, vasset i vannkanten og ante fred og ingen fare. Det var det heller ikke ennaa. Siden gjorde vi en deal med en av byens taxisjaafoerer om aa kjoere oss opp til Jesus-statuen paa Corcovado-fjellet, vente der en times tid, for siden aa kjoere oss tilbake til byen igjen.

Jesusstatuen og dens tilsynelatende plassering paa toppen av Rio de Janeiro og resten av Brasil, er like magnifik som den utsikten den omgir seg med. Man skal sikkert passe seg for aa rangere utkikksposter hit og dit. Fjell er forskjellige, saa ogsaa folk. Men jeg tror ikke at jeg vil hetse noen ved aa paasta at utsikten ut over Rio man faar herfra, kan utklasses av saa mange andre byer rundt omkring i verden.

Vi utvidet taxidealen til ogsaa aa inkludere Sukkertoppen (sukkerbroedet direkte oversatt fra portugisisk), og den lille gule fiaten skyndet seg nedfor de bratte brosteinsgatene paa jakt etter aa utlikne havnivaaets gravitasjonelle likevekt. Sukkertoppen som severdighet inkluderer en fem minutters reise med kabelbane opp til et utkikkspunkt adskillig lavere enn hvorfra jesusstatuen ruver, og i og med at billettprisene tydeligvis hadde hentet inspirasjon fra verdens dyreste land, takket vi nei til aa spendere den droeye hundrelappen de oensket aa hoeste fra gringoturismen.

Vi tok taxi tilbake til Copacabana-stranden, men i og med at stoerrelsesforholdene for denne stranden er litt mer langstrakte sammenliknet med en middels stor oestfoldstrand, var det fremdeles et godt stykke igjen aa gaa til hostellet. Og det var i slutten av denne spaserturen at adrenalinutskillelsen kom til aa naa sin maksverdi. Copacabana Beach House ligger bare omlag et par minutter fra stranda og i direkte naerhet til en relativt tungt trafikkert tverrgate. I tillegg var det kjempevaer, hoeylys dag og arbeidsslutt for mange i omraadet. Men ranet - ja det ble vi allikevel.

De har antageligvis lagt merke til oss paa strandstripa, bestemt seg for aa foelge etter, for seinere aa kunne slaa til dersom situasjonen skulle by seg. Vi skilte oss ikke mer ut enn andre turister, men i og med at det dreier seg om at man er paa feil sted til feil tid, spiller det ikke saa stor rolle hvordan man oppfoerer seg. Og de kunne nok lukte at vi ikke gjerne ville kommet til aa starte slosskamp - saerlig ikke naar foeroeverne er 6-7 til antallet og om mulig ogsaa utrustet med kniver og/eller andre haandvaapen. Vi gikk relativt godt samlet og idet jeg skulle til aa krysse gata for aa gaa de siste 25 meterne inn til hotellporten, hoerer jeg bak meg fra Kalle "at det er noen som foelger etter oss". I og med at man heldigvis ikke stendig gaar rundt og tenker paa potensielle ranssituasjoner, forsto nok ikke noen av oss helt alvoret foer jeg hadde trykket paa ringeklokken paa porten, snudd meg for aa se hvor det hadde blitt av de andre, og oppdaget at det kommer en fyr fram til Kalle, drar han i t-troeya og sloevt stotrer frem paa daarlig engelsk: "give us the money, give ut the money!!" En annen av de 7 guttene (alle antageligvis i alderen 15-17 aar) gaar frem til Marte og legger bakfra armen rundt halsen mens han griper etter veska hennes. En tredje unggutt skal ha meg til aa toemme lommene i det han simulerer et tenkt slag dersom jeg ikke skulle finne paa a gjoere det han befaler meg om. Han tar haanden ned i venstre forlomme samtidig med meg, og jeg oppdager ikke foer en stund etterpaa at han da greide aa faa med seg det nyinnkjoepte lommekameraet mitt. Jeg vet ikke om det skyldes at Kristinas hudfarge sto relativt sterkt i kontrast til resten av reisefoelget, eller om de andre gutta som skulle ransake henne var av en mer forsiktig kriminell natur, men hun slapp i alle fall direkte konfrontasjon. Hadde det vaert snakk om en helt oede sidegate og bedre tid, hadde de nok imidlertid kommet unna med enda stoerre verdier enn det som naa ble resultatet. Idet huseieren endelig vaaknet og fikk aapnet opp porten, stroemmet det til noen andre folk som hadde observert det hele, og de unge ransmennene ble mer interessert i aa komme seg unna med det de hittil hadde faatt rappet til seg. Dette var i hovedsak snakk om mitt digitalkamera m/ tilhoerende minnekort, en kameraveske, og en pengepung med noe saant 12 Reais (ca 36 norske kroner). De var helt tydelig desperate for de fikk ikke med seg at et videokamera bulet tydelig utfra en av de stoerre lommene paa shortsen. Jeg er alt annet enn rasistisk, men jeg synes jo at det var litt tragikomisk at de kriminelle soetroerene kastet fra seg en solkrem de helt tydelig ikke hadde bruk.

Materielle verdier kan som kjent erstattes paa det ene eller andre vis, men jeg synes jo at de kunne vaert litt greie mot oss og brenne ut en cd med bildene fra kameraets minnekort. De greier nok aa spore oss opp dersom angeren skulle bli for stor. Jeg er tilgivende og lever i haapet.
Galgenhumoren tilsier ogsaa at det ikke er hvem som helst som kan si at man har blitt ranet foerste dag i Rio. Det kan vi gjoere.

Ingen kom heldigvis fysisk til skade, og vi gjoer vaart ytterste for aa nyte de siste brasildagene frem mot hjemreise soendag.
Men bildet av Rio - nei, det vil aldri bli det samme. Over og ut.

Reisedagene forserer seg gjennom kalenderen, og det er som kjent lenge siden siste oppfoering. Det er ikke noedvendigvis bare latskapen som har satt sine foerste spor, ei heller stemmer ryktene om Newsweeks oppkjoep og oenske om aa kvele den nye spire. Men naar sant skal sies drives det jo faktisk her med doegnkontinuerlig research paa den andre siden av jordkloden. Saant tar som kjent 24 timer av doegnets 24 ledige timer. I tillegg kommer det moeysommelige arbeidet med aa bearbeide dette stoffet og faa det ut til publikum. Ser man dette i lyset av straalende solskinn og 35 grader i skyggen, trenger man ikke ha tilgang til en flybillett for aa skjoenne at dette ikke er noe aa kimse av. Verre enn aa krype magelangs i en gruve av asbest, tenker nok du naa. Vel - jobben maa jo gjoeres.

Hernest skal jeg proeve aa formidle hendelsene i loepet av et (a)typisk reisedoegn. Datoen er tirsdag den 9. januar 2007, og stedet er Ilha Santa Catarina, omlag 17 timer med buss soerover langs kysten fra Rio de Janeiro:

kl 10.00: Kampen i senga mellom sovemuskelen og dagslyset gaar etterhvert i favoer av kilden med overskudd av energi (Kalle har et fortrinn i egenskap av eget moerkerom, og entrer oppholdsrommet en droey halvtime seinere enn resten av reisefoelget).
10.45 - 11.30: Kjoeleskapet toemmes for resterende kilokalorier mens det foelges ivrig med paa karnevalforberedelsene paa den monopoliserte reise-tven.
11.30 - 12.30: Slitsomt verre aa spise frokost saa tidlig paa dagen. vi ser oss noedt til aa doese litt.
12.30 - 15.00: Dagens utvalgte sporty oensker aa ta bussen til en naboby og gaa derfra til en naerliggende strand. Nabobyen har vi vaert i for to dager siden, da vi blinkset i boka (som saa mange ganger foer) og endte opp paa feil sted. Kalle laases inn i leiligheten. Kun et par noekler.
12.30 - 15.00: Hopper i stedet paa feil buss, en buss som gaar i totalt feil retning av det vi hadde tenkt oss. Veldig avslappende dog og vi bestemmer oss for aa bli med til busstasjonen for bytte av buss der. Bussen stopper imidlertid ikke paa busstasjonen, foelget utroper et unisont "oj" (som uttalemessig betyr "hei" paa portugisisk"). Resterende resenaerer snur seg spoerrende mot oss. Vi bestemmer oss for aa bli med inn til Florianopolis i stedet og sjekke ut mulige busstider og destinasjoner for morgendagen. Skjoenner ikke stort av det som tilbys paa stasjonen av reisemuligheter, og det blir jo ikke akkurat mindre forvirrende naar man ikke helt vet om man har lyst til aa dra til Sao Paulo eller Rio. Shit happens. Vi tenker at vi hoerer med Kalle, og drar tilbake i kveld. Kan selvsagt ikke takke nei til tilbudet paa busstasjonen om et glass syntetisert appelsinjuice i kombinasjon med fritert broedbit /m kjoett for 6 norske kroner. Paa den 45 min lange humpete veien tilbake, deler Kristina gavmildt med seg av juicen til saavel naerliggende busseter og takluker. Marte finner plutselig ut at hu heller vil lufte Kalle paa stranda enn a bli med paa lokal bergbestigning. Sviker. Like greit - du hadde aldri holdt ut den strabasioese reisen. Kristina og Glenn fortsetter selvfoelgelig.

15.00 - 19.00: Like foer ankomst til bergbestigningsbyen begynner det selvsagt aa regne. Ganske kraftig faktisk. Glenn som er livredd for aa faa regnvann paa kamerautstyret sitt ( det er andre ting du burde vaere mer bekymret for, skal det vise seg noen dager senere...) trygler Kristina om at de vel kan sitte paa med bussen til endestasjonen og sjekke ut om regnet har gitt seg naar de kommer tilbake. Kristina innvilger kjoeretillatelsen. Alle andre passasjerer gaar ut av bussen. Bussen kommer til endestasjonen. Sjaafoer og billettkontrollant gestikulerer vilt om at vi naa maa se aa komme oss ut av bussen. Vi later som om vi ikke skjoenner noe som helst (ganske enkelt faktisk, da vi heller ikke gjoer det) og stirrer tomt ut av bussvinduet. Bussen snur og vi er med tilbake. Naermer oss fjellet paa ny og sjaafoeren forsoeker uten hell aa kaste oss av droeye kilometeren fra den tenkte destinasjon. Brasiliansk dame med engelskkunnskaper redder dagen. Hverken hu eller sjaafoeren forstaar imidlertid hva vi skal opp i den lia aa gjoere naa i regnspruten. Vi sier at vi er fra Norge, og plutselig nikker de innstemmende. Kontrollanten mumler noe om "loco bacalao".
Vi gaar de 4 kilometrene hver vei til stranda paa andre siden av fjellet (aasen red.anm). Straks soekkvaate. Moeter bare folk som er paa vei HJEM fra stranda. Vi kikker ned i bakken og gaar videre. Fin tur. Fin strand. Sure sokker.

19.00 - 24.00: I og med at Kalle fremfor aa lage mat til utsultede fotvandrere, heller har brukt dagen til aa ligge paa sofaen og leve seg inn i massedrap i en forstad til New York, tar vi enda en gang bussen inn til Florianopolis for aa spise sein middag. Vi bestiller i samme slengen bussbillettene for den 17 timer lange turen nordover til Rio paafoelgende ettermiddag. 540 spenn. Brasiliansk transport svir mer paa pungen enn i noe annet latinamerikansk land.
Vi trasker forbi herberget der hvor vi endelig ble tatt inn i varmen natt til x-antall dager siden. Doegnrytme og datonotering er for lengst en saga blott. Sultne Kalle og Glenn stemmer for trygge McDonalds dersom vi ikke snarest finner et spisested. En annen passende restaurant dukker imidlertid opp etterhvert. Her tilbys det mer enn bare karnivorisk foede - underholdning i form av en armykledd karaokesanger. Piker vin og sang.
Paa vei tilbake til busstasjonen vedder vi paa om vi er noedt til a ta taxi de 45 minuttene tilbake til Madeiro. Vaare bussboenner blir hoert. Tilbake til leiligheten . Pusser tenna og dreper mygg. Ny dag venter - nye muligheter likesaa.

De siste timene av 2006 foeltes som en buffer i baade tid og sted.
I og med at grillkvelden paa hostellet var annonsert til aa begynne klokka 22 lokal tid (kl 02 norsk tid), og vi generelt sett hadde spist relativt lite tidligere paa dagen, satte vi oss ned og aeret gamlelandet med osteskiver og siste skaal av julemusten (serioest den siste flaska paa lagring) rundt aatteslaget.

Foer den tid hadde vi imidlertid romjulsreist.

Foerste juledag gikk vi paa pizzeria i Montevideo. Eller rettere sagt, ble vi etter mange timers hvileloes vandring langs byens krokete kyststripe, trollbundet av det eneste stedet i mils omkrets som hadde som misjon aa bedre paa nasjonens BNP-omsetning. Her var det naering aa hente for avmagrede kontinentalspisere - endelig skulle sultens sloer bli trukket til side. Paa bordet ved siden av viste det seg aa sitte en landsmann. Vi hadde ikke engang rukket aa se bunnen i vaar broenn av kulinariske tegnspraak - ei heller diskutert ferdig om antall oppvaskede tallerkener som betaling for foeden, foer den naa ervervede geografiske bastarden fra Asker, Sao Paulo, Montevideo og Gran Canaria hadde drevet saa vel appetitt som matro paa flukt opp Cerro Montevideos fjellslutninger:
"Hvor kommer saa dere fra da??" (med beste/verste nasale vestkantsaksent)
Herr Rübenbelt (eller noe i den stilen) advarte mot saa vel luseforekomster paa hotellene i Brasil og det aa kjoere buss om natta. Dermed var ogsaa vaart loep videre satt - ta foerste buss i retning Brasil naar helligdag paa ny har blitt til arbeidsdag og moerkret har lagt seg over Uruguay.

Den paafolgende natta tilbrakte vi paa en busstasjon paa grensen mellom Uruguay og Argentina. Dette ble gjort for aa slippe aa reke rundt nattestid paa jakt etter et soveskjul, samt spare litt penger. Det maa allikevel sies aa vaere en av de minst komfortable og soevnfylte nettene paa VEELDIG lenge. To dusin irettesettelser senere
fordi vi ville sitte paa gulvet fremfor i ferdig stoepte PVC-biter, ble bussrutene gjenopptatt paa ny og vi kunne fortsette vaar ferd. Men aa prioritere kollektivsentraler fremfor myke madrasser, ja det er bare ren og skjaer galskap.

De neste dagene tilbrakte vi paa den lille isolerte plassen Colonia Carlos Pellegrini. Dette stedet har tre ganger saa mange fastboende kjempegnagere av sorten "flodsvin" som mennesker, og ligger i tilknytning til en svaer lagune inneholdende en hel gjeng flytende oeyer. Paa disse oeyene lever caymaner, hjortedyr og utallige mengder fugl side om side. Vi ble servert treretters til baade lunch og middag, og innimellom maaltidene ble det ogsaa litt tid til natursti, rideturer og baatekspedisjoner. Da alt var gjort, og spist var spist, sa vi farvel til den skjoenne bestemora av en kokka Rosa hadde vaert, og fartet videre til en tysk besetning bungalowutleiere lenger nord. Her kunne vi endelig kunne la ruinene av vaare spanskferdigheter ligge i ro for en stund, praktisere gamle tyske C-spraakunster og heller kikke paa ekte ruiner i 45 graders hete.

Nyttaarshelgen har vi vi tilbrakt til 20 i stil i Puerto Iguazu, en passe stor by som huser argentinsk side av kjempefossene i grenseland mellom Argentina, Paraguay og Brasil. "El Diablo"-fossen som er den stoerste av de alle i det over to kilometer lange fossespennet, er et like stort monster som navnet tilsier og umulig aa gi et godt bilde av dersom det ikke inkluderes en flybillett og en inngangsbillett i presentasjonen.

I morra skal vi foersoke aa sette verdensrekord i kjappe grensepasseringer da vi landeveien skal vaere innom tre latinoland paa i underkant av et halvt doegn:

Argentina - Brasil - Paraguay - Brasil

Over og ut.

Et mareritt ble spilt om og om igjen i den argentinske sumarnatta. I samme takt som nattbussene forurenset den "friske luften", saa ogsaa spredte seg den evigvarende frykten om de aatte bortglemte tangotrinn. Satt de fremdeles som vage innriss i den nordiske motorikk, eller var de for evig og alltid blitt blaast i Rio del Plata og videre ut i rytmens uregjerlige hav? Ingen tid aa miste - foettene maatte faa tale ogsaa i den naermeste fremtid...

Torsdag betoed foerste bussdag, om enn bare for en kort tur soerover i byen til La Boca, et fattig stroek som har fostret om ikke verdens beste, saa garantert den mest sagnomsuste fotballspilleren gjennom alle tider. Hans fulle navn er Diego Armando Maradona - og ja, kroellene var en gang like ekte som den gyldne foerstetouchen. I Argentina spilte han foerst og fremst for La Boca-laget med det logiske navnet; Boca Juniors. Deres hjemmebane heter La Bombonera, som betyr noe saant som "sjokoladeesken", og det var denne stadionen vi overvar et besoek denne foerjulsdagen. En kort oppsummering inneholder et intrykk av en stor arena kledd i gult og blaatt (til jubel hos deler av reisefoelget) og et kolossalt souvenirjippo til aere for Maradonakua som tydeligvis skal melkes for det den er verdt. Og nei kjaere souvenirsenorita, jeg vil ikke ha en digitalt manipulert forevigelse av Maradona som holder rundt gud og hvermann i utbytte mot en en stor haandfull pesos!

Fredag morgen satte vi kurs for havnen Puerto Madero der skipet som skulle foere oss over Rioen laa forankret. Den solfylte turen over sundet fra en latinamerikansk nasjon til en annen, tok ommlag fire timer og ga utloep for all oppsamlet leselyst siden eksamensinnspurten. Paa den andre siden ventet Uruguay. Sier det deg noe? En bortglemt republikk, inneklemt mellom soeramerikas to giganter. Uruguay huser litt mer enn tre millioner innbyggere og blir styrt fra byen som med rette kanskje heller foerer til assosiasjoner om en avleggs videodistributoer enn den nest soerligste hovedstaden paa planeten som den er; nemlig Montevideo.
Foerst ventet Colonia del Sacramento paa oss der borte, hvor landmassene paa ny skilte himmel og hav fra hverandre. Colonia i tillegg til sin smaabysjarm, enda et ess opp i ermet - en gammmel bydel registrert av og gjort stas paa av UNESCOs verdensarvsliste. Her ble om mulig pulsen senket ytterligere med unntak av noen faa minutter den foerste natten da vi ble overrumplet av en diger Argentinerarving som tydeligvis hadde funnet det for godt aa ta seg inn i vaart reservat. Vi vaaknet av en skygge som vi trodde skulle rundstjele oss, men det visste seg om kort tid aa vaere en lovlydig beboer paa reisefot til familiens feriested lenger oest i landet.

Da ikke regnet tillot den tidligere tenkte rideturen lille julaften, ble det i stedet individuell traaling av byens alle souvenirbutikker paa jakt etter den perfekte julegaven til morgendagens byttelek. En byttelek som paa et absurd vis skulle knytte de hjemlige forestillingene om en julehoeytid i anmarsj, med den av tropevarmen overbeviste sommerfoelelsen. Naa var det ikke bare julemusten som minte oss paa det som en gang var tradisjon i gamlelandet, julegavene med deres praslende og innelukkede vesen vitnet om at det kanskje allikevel naermet seg slutten paa adventstiden.

Deler av julaften kan uten problemer tilbringes i uruguayansk rutebuss. Turen fra Colonia til videobyen ble like fort unnagjort som den var paatenkt denne dagen. Vi tok inn pa oeglen Ches hostel og gjorde klart for julefeiring i en unik setting. Julelys til det av min farmor donerte juletreet, ble kjoept inn, og julesamtalen hjem til familien foert over eteren fra naermeste telefonkiosk-mekka. Naar vi saa tente lysene og tok den foerste slurken av den medbrakte julemusten, fikk i alle jeg et snev av julefryd over meg, noe som ogsaa ble forsterket med vaar oppakking av diverse julegaver fra land og strand rundt. Og hvem trenger vel ribbe og surkaal til middag naar det fins kylling og ris (ja, jeg vet at jeg lyver saa det renner av meg!!!)? Men atmosfaeren i lag med hyggelige mennesker fra hele verden gjorde sitt til at denne kvelden ble en minnerik saadan. Selv om jeg i 21 av 22 tilfeller foretrekker den hjemlige varianten sammen med familien. Koselig var det lell. Unike minner fra Uruguay. Snakkes.

Hei!

Ankom Buenos Aires og Argentina kl 0900 i forgaars etter mange lange timer i selskap med Air France (avvirket saann ca 46 ulike stillinger innenfor spillerommet paa omlag 0.4 m2) Gleden var dermed stor da vi kunne si hadet til dama i passkontrollen og sette kurs ut av terminalbygget for de ventende 33 varmegrader utendoers. I og med bestillingen av et firemannsrom ved "Hotel Central" til den nette sum av 80 US$, satte jeg personlig rekord i sovekostnader i loepet av mitt opphold i soer-amerika dersom man ser bort fra illebefinnende 387 US$ ved Hotel Sheraton i Mexico City vaaren 2005. Etter installasjon utforsket vi naeromraadet, stroevet mest rundt i diverse sentrale handlegater, og generelt noet den duggfriske tilvaerelsen. Bybildet var for vaart vedkommende mest preget av unison hygge, politiske opptog samt begynnende solsting alt. solskader grunnet skandinavisk naivitet.

Reisens andre dag maa jeg si har vaert svaert innholdsrik med diverse farting rundt i byen med t-bane og selvkomponert taxi. Foerst dro vi avsted til en bydel kalt " Recoleta y Palermo ", hvor angivelig Evita Peron ligger begravd paa en eller annen cemeteria. Vi skippet dog glatt Evitas skjebne og konsentrerte oss i stedet, av en ren tilfeldighet, for en botanisk hage med nesten like mange solslikkende loeskatter som plantearter og et besoek til en zoologisk hage med alskens dyrevarianter fra alle verdens hjoerner. Hestedrosje fikk vi ogsaa med oss foer det bar tilbake til helaftens tangofestivitas med tilhoerende introkurs. Den inkluderte tangokursintro, tre retters middag og tangoshow ved profesjonelle dansere. Herligheten kostet med latinamerikanske maal ganske mye, men var ogsaa definitivt verdt det. Tango er saa saktens undervurdert baade naar det gjelder noedvendig mestringsnivaa og underholdningsverdi. Goey var det uansett. Dag har gaatt mot natt og i morra oensker jeg om mulig aa foelge i den store heltens spor. Maradonas spor. Alle hilser og har det bra. Haaper det samme gjelder dere alle. Kun to hverdager igjen til julehoeytid. Oppdatering foelger. Ha det fint.

Glenn the gringo