En typisk vagabond-hverdag

Reisedagene forserer seg gjennom kalenderen, og det er som kjent lenge siden siste oppfoering. Det er ikke noedvendigvis bare latskapen som har satt sine foerste spor, ei heller stemmer ryktene om Newsweeks oppkjoep og oenske om aa kvele den nye spire. Men naar sant skal sies drives det jo faktisk her med doegnkontinuerlig research paa den andre siden av jordkloden. Saant tar som kjent 24 timer av doegnets 24 ledige timer. I tillegg kommer det moeysommelige arbeidet med aa bearbeide dette stoffet og faa det ut til publikum. Ser man dette i lyset av straalende solskinn og 35 grader i skyggen, trenger man ikke ha tilgang til en flybillett for aa skjoenne at dette ikke er noe aa kimse av. Verre enn aa krype magelangs i en gruve av asbest, tenker nok du naa. Vel - jobben maa jo gjoeres.

Hernest skal jeg proeve aa formidle hendelsene i loepet av et (a)typisk reisedoegn. Datoen er tirsdag den 9. januar 2007, og stedet er Ilha Santa Catarina, omlag 17 timer med buss soerover langs kysten fra Rio de Janeiro:

kl 10.00: Kampen i senga mellom sovemuskelen og dagslyset gaar etterhvert i favoer av kilden med overskudd av energi (Kalle har et fortrinn i egenskap av eget moerkerom, og entrer oppholdsrommet en droey halvtime seinere enn resten av reisefoelget).
10.45 - 11.30: Kjoeleskapet toemmes for resterende kilokalorier mens det foelges ivrig med paa karnevalforberedelsene paa den monopoliserte reise-tven.
11.30 - 12.30: Slitsomt verre aa spise frokost saa tidlig paa dagen. vi ser oss noedt til aa doese litt.
12.30 - 15.00: Dagens utvalgte sporty oensker aa ta bussen til en naboby og gaa derfra til en naerliggende strand. Nabobyen har vi vaert i for to dager siden, da vi blinkset i boka (som saa mange ganger foer) og endte opp paa feil sted. Kalle laases inn i leiligheten. Kun et par noekler.
12.30 - 15.00: Hopper i stedet paa feil buss, en buss som gaar i totalt feil retning av det vi hadde tenkt oss. Veldig avslappende dog og vi bestemmer oss for aa bli med til busstasjonen for bytte av buss der. Bussen stopper imidlertid ikke paa busstasjonen, foelget utroper et unisont "oj" (som uttalemessig betyr "hei" paa portugisisk"). Resterende resenaerer snur seg spoerrende mot oss. Vi bestemmer oss for aa bli med inn til Florianopolis i stedet og sjekke ut mulige busstider og destinasjoner for morgendagen. Skjoenner ikke stort av det som tilbys paa stasjonen av reisemuligheter, og det blir jo ikke akkurat mindre forvirrende naar man ikke helt vet om man har lyst til aa dra til Sao Paulo eller Rio. Shit happens. Vi tenker at vi hoerer med Kalle, og drar tilbake i kveld. Kan selvsagt ikke takke nei til tilbudet paa busstasjonen om et glass syntetisert appelsinjuice i kombinasjon med fritert broedbit /m kjoett for 6 norske kroner. Paa den 45 min lange humpete veien tilbake, deler Kristina gavmildt med seg av juicen til saavel naerliggende busseter og takluker. Marte finner plutselig ut at hu heller vil lufte Kalle paa stranda enn a bli med paa lokal bergbestigning. Sviker. Like greit - du hadde aldri holdt ut den strabasioese reisen. Kristina og Glenn fortsetter selvfoelgelig.

15.00 - 19.00: Like foer ankomst til bergbestigningsbyen begynner det selvsagt aa regne. Ganske kraftig faktisk. Glenn som er livredd for aa faa regnvann paa kamerautstyret sitt ( det er andre ting du burde vaere mer bekymret for, skal det vise seg noen dager senere...) trygler Kristina om at de vel kan sitte paa med bussen til endestasjonen og sjekke ut om regnet har gitt seg naar de kommer tilbake. Kristina innvilger kjoeretillatelsen. Alle andre passasjerer gaar ut av bussen. Bussen kommer til endestasjonen. Sjaafoer og billettkontrollant gestikulerer vilt om at vi naa maa se aa komme oss ut av bussen. Vi later som om vi ikke skjoenner noe som helst (ganske enkelt faktisk, da vi heller ikke gjoer det) og stirrer tomt ut av bussvinduet. Bussen snur og vi er med tilbake. Naermer oss fjellet paa ny og sjaafoeren forsoeker uten hell aa kaste oss av droeye kilometeren fra den tenkte destinasjon. Brasiliansk dame med engelskkunnskaper redder dagen. Hverken hu eller sjaafoeren forstaar imidlertid hva vi skal opp i den lia aa gjoere naa i regnspruten. Vi sier at vi er fra Norge, og plutselig nikker de innstemmende. Kontrollanten mumler noe om "loco bacalao".
Vi gaar de 4 kilometrene hver vei til stranda paa andre siden av fjellet (aasen red.anm). Straks soekkvaate. Moeter bare folk som er paa vei HJEM fra stranda. Vi kikker ned i bakken og gaar videre. Fin tur. Fin strand. Sure sokker.

19.00 - 24.00: I og med at Kalle fremfor aa lage mat til utsultede fotvandrere, heller har brukt dagen til aa ligge paa sofaen og leve seg inn i massedrap i en forstad til New York, tar vi enda en gang bussen inn til Florianopolis for aa spise sein middag. Vi bestiller i samme slengen bussbillettene for den 17 timer lange turen nordover til Rio paafoelgende ettermiddag. 540 spenn. Brasiliansk transport svir mer paa pungen enn i noe annet latinamerikansk land.
Vi trasker forbi herberget der hvor vi endelig ble tatt inn i varmen natt til x-antall dager siden. Doegnrytme og datonotering er for lengst en saga blott. Sultne Kalle og Glenn stemmer for trygge McDonalds dersom vi ikke snarest finner et spisested. En annen passende restaurant dukker imidlertid opp etterhvert. Her tilbys det mer enn bare karnivorisk foede - underholdning i form av en armykledd karaokesanger. Piker vin og sang.
Paa vei tilbake til busstasjonen vedder vi paa om vi er noedt til a ta taxi de 45 minuttene tilbake til Madeiro. Vaare bussboenner blir hoert. Tilbake til leiligheten . Pusser tenna og dreper mygg. Ny dag venter - nye muligheter likesaa.